Du trenger ikke være perfekt for å bli tatt på alvor

«Jeg ønsker ikke at noen skal avsløre at jeg ikke er perfekt og kan alt?»

De fleste av oss sitter med en indre stemme som er livredd for å bli avslørt. At vi ikke er perfekte. At vi ikke kan alt. At vi er bedre på noe enn noe annet. At vi har våre svakheter.

Kanskje du hater å se deg selv i speilet fordi du føler du er for feit?

Kanskje du hater stemmen din fordi du synes den er for lys?

Kanskje du lar være å dele det du egentlig mener, fordi du er redd for at noen skal oppdage at du ikke har lest alle bøkene, tatt alle utdanningene eller tenkt gjennom absolutt alle innvendingene før du åpner munnen?

Kanskje du bruker tre timer på en tekst som egentlig tok tjue minutter å skrive, fordi du leter etter den ene formuleringen ingen kan misforstå, kritisere eller bruke mot deg?

Eller kanskje du kjenner at du har noe viktig å bidra med, men venter på den dagen du føler deg helt klar. Litt flinkere. Litt tryggere. Litt penere. Litt mer profesjonell. Litt mer sikker på at du faktisk har rett til å ta plass.

Vi ønsker gjerne å vise frem en versjon av oss selv som ingen kan sette fingeren på. En versjon som svarer riktig, ser riktig ut, har kontroll på økonomien, familien, kroppen, jobben og følelsene sine. Vi vil være profesjonelle, men et eller annet sted på veien har mange av oss begynt å bruke ordet profesjonell som om det betyr feilfri.

Det gjør det ikke.

Å være profesjonell betyr ikke at du kan alt. Det betyr at du tar ansvar for det du kan, er ærlig om det du ikke kan, og er villig til å lære. Det betyr ikke at du aldri blir nervøs, sier noe klønete eller må justere kursen. Det betyr at du står i det når det skjer.

For det er dette som er så vondt – og samtidig litt befriende: Du kommer til å bli avslørt.

Ikke som en svindler. Ikke som et menneske som aldri burde ha prøvd. Men som et menneske.

Folk kommer til å oppdage at du har områder hvor du er skikkelig god, og områder hvor du har litt å gå på. De kommer til å se deg på en dag hvor du ikke har sovet godt, høre at stemmen skjelver når noe betyr mye for deg, eller oppdage at du ikke har svaret på et spørsmål. Kanskje du kommer til å publisere noe du senere ville sagt litt annerledes. Kanskje et bilde viser en side av deg du selv ville ha gjemt. Kanskje du mister tråden midt i en setning, må begynne på nytt eller innrømme: «Det vet jeg faktisk ikke.»

Og veit du hva som ofte skjer da?

Ingenting. 

Verden fortsetter. Folk går videre med dagen sin. Og noen av dem puster kanskje til og med litt lettere, fordi du nettopp viste dem at det går an å være synlig uten å ha løst hele livet først.

Vi mennesker leter hele tiden etter tegn på om et rom er trygt. Vi kjenner fort når noen prøver veldig hardt å kontrollere hvordan de blir oppfattet. Det betyr ikke at vi misliker dem, men det kan bli vanskeligere å komme helt nær. Vi ser en gjennomført fasade, men finner ikke alltid mennesket bak den.

Når noen derimot tør å si «her har jeg litt å gå på», skjer det ofte noe mellom oss. Ikke fordi svakheter automatisk gjør noen interessante, og ikke fordi vi må dele alt med alle. Men fordi ærlighet gir oss noe å kjenne oss igjen i. Det er vanskelig å få kontakt med et menneske som fremstår som om det aldri er redd, aldri tviler og aldri gjør feil. Ikke fordi vi ønsker at andre skal mislykkes, men fordi vi selv vet hvor rotete det er å være menneske.

Perfeksjon skaper avstand.

Gjenkjennelse skaper kontakt.

Det betyr ikke at du skal gjøre usikkerheten din til hele identiteten din. Det betyr heller ikke at du må legge ut gråtevideoer, fortelle internett om dine innerste sår eller begynne enhver presentasjon med en liste over alt du ikke mestrer. Sårbarhet uten grenser er ikke nødvendigvis modig. Noen ting trenger tid, trygghet og mennesker som har gjort seg fortjent til å få høre dem.

Men det finnes et stort rom mellom å utlevere seg selv og å late som om man er feilfri.

I det rommet kan du være dyktig og fortsatt lærende. Du kan være trygg på budskapet ditt og nervøs for å formidle det. Du kan være stolt av kroppen din og samtidig ha dager hvor speilet er vanskelig. Du kan ha hjulpet mange mennesker og fortsatt møte situasjoner du ikke vet hvordan du skal løse. Du kan være den andre kommer til for råd, og selv trenge noen å lene deg på.

To ting kan være sanne samtidig.

Jeg tror mange av oss har lært at troverdighet handler om å fjerne alle sprekker før vi viser oss frem. Men troverdighet ligger ikke bare i alt du har fått til. Den ligger også i hvordan du forholder deg til det du ikke får til ennå. Det er stor forskjell på å si «jeg kan alt» og å si «dette kan jeg, dette står jeg for, og her lærer jeg fortsatt».

Den siste setningen gjør deg ikke mindre kompetent.

Den gjør deg mer troverdig.

For når du ikke lenger trenger å forsvare en perfekt versjon av deg selv, frigjør du enormt mye kraft. Du kan lytte i stedet for å planlegge det perfekte svaret. Du kan være nysgjerrig i stedet for å beskytte deg. Du kan beklage når du tråkker feil, justere når du lærer noe nytt og være til stede i stedet for å se deg selv utenfra hele tiden.

Og kanskje er det nettopp dette andre mennesker trenger fra deg. Ikke enda et menneske som tilsynelatende har knekt alle kodene. Ikke enda en polert fasade som minner dem på alt de selv ikke har fått til. Kanskje de trenger å møte noen som tar arbeidet sitt på alvor, men ikke later som om livet alltid er enkelt. Noen som kan si: «Dette er viktig for meg. Jeg er god på dette. Og jeg øver fortsatt.»

Det gir rom til å puste.

For hvis du kan stå der med hele deg, med erfaringene, kunnskapen, drømmene, nervøsiteten, styrken og de stedene du fortsatt vokser, så åpner du et lite rom også for meg. Du forteller meg at jeg ikke må vente til jeg er ferdig før jeg begynner. At jeg ikke må hate stemmen min før jeg bruker den. At jeg ikke må gjemme kroppen min før den ser annerledes ut. At jeg ikke trenger å vite alt før det jeg faktisk vet, kan ha verdi.

Det er ikke uperfekthetene dine alene som skaper kontakt. Det er måten du eier dem på.

Når du ikke bruker dem som bevis på at du er mindre verdt, men heller ikke forsøker å gjemme dem som en hemmelighet, mister de litt av makten over deg. Da blir de bare en del av et større bilde. Et menneske som har levd, prøvd, feilet, lært og fortsatt er på vei.

Så kanskje spørsmålet ikke er: «Hvordan kan jeg unngå at noen oppdager at jeg ikke er perfekt?»

Kanskje spørsmålet er: «Hva blir mulig dersom jeg slutter å bruke så mye kraft på å skjule det?»

Hva ville du sagt hvis du ikke måtte si det perfekt?

Hva ville du vist frem hvis du ikke måtte se perfekt ut?

Hva ville du startet på hvis du fikk lov til å være ny?

Og hvem kunne ha kjent seg litt mindre alene dersom du lot dem se at også du har litt å gå på?

Du trenger ikke være perfekt for å bli tatt på alvor. Du trenger å være ærlig, ansvarlig og villig til å stå i den du er, også mens du fortsatt er i bevegelse.

Det er ikke et svakhetstegn. Det er menneskelig.

Jeg heier på deg. Det du er god på, det du øver på og den prosessen du er i. Jeg håper du velger å heie på deg selv også. 

Benedicte